torsdag 9. januar 2014

Sykkelåret 2013 - et tilbakeblikk

Etter nesten et år som sykkelpendler fikk jeg lyst til å sette noen ord på hvordan det hele har vært.

Joda, jeg har syklet til jobb noen ganger før, men ikke så systematisk som det jeg nå hadde satt meg fore. Bakgrunnen for beslutningen var enkel og todelt. Jeg hadde i lang tid irritert meg over kostnadene ved å kjøre bil og på grunn av et foreldet førerkort (ja, noen av oss får sånne også) måtte jeg ta oppkjøring på nytt høsten 2012 etter 20 år bak rattet. I mellomtiden var jeg henvist til kollektivtrafikk, og det var slik det begynte. Jeg så ganske raskt at privatøkonomien hadde særdeles godt av at bilen stod stille, og etter at jeg hadde får nytt førerkort fortsatte jeg med det. Så kom 2013, og Ruter varslet at vår hjemlige t-bane skulle stenges fra april til august, og at man henviste til buss for bane.

Konsekvensen av dette var at jeg igjen revurderte hvordan jeg skulle komme meg til og fra jobb. Ruters nye "tilbud" innebar en reisetid på en time og 15 minutter, og med en distanse på i underkant av 20 km var jeg helt sikker på at jeg kunne gjøre dette bedre selv, selv om jeg var 20 kg overvektig og i dårlig form.

Som sagt så gjort. Hybriden ble tatt frem fra sin semi-pensjonisttilværelse, og 4. april bar det avsted. De første erfaringene var positive, og selv med noen bratte bakker gikk det etter forholdene bra. Målsetningen om å være raskere enn kollektivtilbudet holdt også stikk, selv med dusj og skift på jobb. 

Mestringsfølelsen vokste, og med det også mine krav til plass i trafikken. Jeg var tidlig klar på at jeg skulle være et dydsmønster hva gjelder trafikkregler (noe jeg har holdt etter beste evne), men ganske raskt stilte jeg spørsmål ved hvorfor jeg ikke skulle kreve min plass i veibanen.

Som sagt så gjort, og det var da jeg traff dem, sykkelhaterne. Jeg synes de fleste bilister oppfører seg pent, de tar hensyn og er forståelsesfulle. Dessverre finnes det en del som ikke forstår samspillet i trafikken. For dem er veien til kun for dem, og hvis noen hindrer dem i å kunne nyte det å suse avgårde i doningen sin, ja da er de noe som bør utryddes. Jeg har hatt mine sammenstøt med dem. Alt fra å bli kjefta på, forsøkt å bli kjørt ned, vist fingern til, presset av veien, you name it. Det jeg ikke kan fatte og begripe er at disse sykkelhaterne ikke forstår at alle syklister gjør dem en tjeneste. Hadde vi ikke syklet ville også vi sittet i bil. Dermed ville enda større arealer gått med til meningsløs køståing, og sykkelhaterne ville hatt enda mindre glede av veien.

I 2013 har vi også sett en voldsom endring i bybildet. Bjørvika er i full utbygging, noe som medfører store endringer rundt Havnelageret, Oslo S, Operaen og Grønlia. Nye løsninger, mer eller mindre velfunderte popper opp, og jeg har opplevd at ruten jeg syklet til jobb om morgenen ikke er der når jeg skal hjem noen timer senere. Det hevdes at de nye løsningene skal bli flotte. Jeg har mine tvil. På samme måte har jeg mine tvil når det gjelder konseptet miljøgate - en gate der det skal være brede fortau på 3-3,5 meter, trær og grønt og sikkert bra, men der kollektivtrafikk, bilister og syklister skal dele den lille gjenværende veibanen. Disaster waiting to happen hvis noen hadde spurt meg, men det har de jo ikke, så da så...

I 2013 fikk vi ny samferdselsbyråd i Oslo, samt at vi har fått en sykkeldirektør. Mange håpet at det nå endelig skulle bli fart i utviklingen, men foreløpig har det bare vært fine ord. Jeg har alltid levd etter at det er hva du gjør, ikke hva du sier som er det som jeg skal basere min oppfatning på, og så langt må jeg dessverre innrømme at det har blitt stusselige greier. 

Vinteren stod etterhvert for tur, og for meg ble det en mental greie. I alle år har jeg tenkt at helårssyklister er gærne, og nå stod jeg der og skulle selv prøve dette. Mantraet mitt ble at går du på ski i 30 minus klarer du alltids en sykkeltur på en snau time. Nå skal det jo innrømmes at vinteren ikke akkurat har slått til for fullt, men et snefall har vi i det minste hatt, og jeg har fått bekreftet teorien min, det finnes ikke skummelt å sykle om vinteren, men det krever litt mer forberedelser og riktig utstyr. Et hjertesukk her - mange syklister og fotgjengere lider av den vrangforestillingen at de er selvlysende og rett og slett utstråler en indre glød som gjør at alle ser dem. La meg avkrefte dette med en gang, nei det er ikke tilfellet. Derimot fremstår dere som noen komplette idioter som leker med egen og andres sikkerhet. Det kan da for pokker ikke være så vanskelig å få på reflekser og lys?

Med disse formanende ord avslutter jeg oppsummeringen av 2013. Langt fra alt er tatt med, men disse tingene er det som har satt mest spor etter seg hos meg. En ting er ihvertfall sikkert, jeg gleder meg til sykkelåret 2014.