At de tør!

Med logistikk-uke fra helvete har jeg vært nødt til å parkere sykkelen noen dager og sette meg bak rattet. Ikke akkurat en drømmesituasjon, men siden det er av begrenset varighet lider jeg meg gjennom det.

Uansett, i dag gikk turen blant annet opp Pilestredet til Bislett, over til Kirkeveien og ned til Skøyen. Jeg skal komme tilbake til Kirkeveien om litt, men først en liten digresjon fra Pilestredet:

Jeg kommer gjennom lyskrysset St. Olavsgate/Pilestredet og fortsetter opp Pilestredet. Nedover kommer det et par syklister på bysykler, da plutselig noe som minner mistenkelig om denne situasjonen skjer:

Syklist nr. 2 som kommer mot meg hekter tydeligvis i ett eller annet og slår kollbøtte med innlagt C-moment sammen med sykkelen. Jeg har gått over styret et par ganger selv, og hver gang blir jeg forundret over at ikke noen spør hvordan det gikk. I det jeg ser damen volte over styret, hun i en retning, sykkel en annen og briller en tredje slenger jeg på nødblink, ber den lille passasjeren i baksetet om å forholde seg i ro og løper over veien. Fremdeles er det ingen andre som har stoppet. Heldigvis går det bra. Hun har slått seg litt, men er like hel og klar for å sykle videre. Fortsatt har ingen stoppet.

Folkens, det er ikke greit å bare kjøre videre når det er et trafikkuhell, det være seg stort eller lite.

Vegtrafikkloven er klinkende klar, uavhengig av om du er en del av uhellet eller ikke, og uavhengig av om du har skyld i uhellet eller ikke - DU PLIKTER Å STOPPE OG SJEKKE!!!

Etter å ha avlevert baksetepassasjeren på Bislett kjørte jeg over Fagerborg og ut i Kirkeveien. Sykkelfeltet i Kirkeveien har jo vært gjenstand for heftig debatt tidligere i år, og det hele startet med syklisten bak twitterkontoen @styrestem som nesten ble påkjørt av en taxi på vei ned til Majorstuen. Vi tar en oppfriskning for dem som måtte ha glemt det hele:

Jeg kommer på Kirkeveien ved Suhmsgate. Foran meg ligger en syklist. Prøver jeg å kjøre forbi? Nei selvsagt ikke. Syklisten holder ca. 40 (+/-), men jeg vet jo allerede her at syklisten vil ha vesentlig bedre fremkommelighet enn meg når vi kommer til Majorstukrysset, så å skulle kjøre forbi noen de få meterne ned der blir bare tull. I tillegg er sykkelfeltene trange, smale og uoversiktlige, så jeg velger heller å ligge bak for å gi god flyt.

Nede ved lyskrysset skjer akkurat det jeg regnet med. Syklisten manøvrerer smidig mellom alle bilene og er nede ved Frognerparken før jeg er ute av krysset. Her er det flere syklister, og hvis noen hadde sett meg utenfra må det hele ha fortonet seg rimelig lattermildt der jeg prøver å holde oversikt over hvor syklistene befinner seg. Jeg sitter som på nåler og lar blikket gli konstant mellom bilens speil og dødvinkler. På en noenlunde moderne familiebil er dette ingen liten utfordring. Store sikkerhetsstolper gjør at det er vanskelig å få oversikt. Jeg strekker hals og vrir nakken, alt for å være sikker på at det ikke er noen jeg har oversett.

Det løsner nede ved rundkjøringen, og nedover Halvdan Svartes gate ser jeg den samme syklisten foran meg. Han har altså brukt kortere tid og hatt mye mindre stress enn meg. 

Nuvel, hva har altså dette med overskriften å gjøre? Har du lest hele innlegget så tenker du kanskje at jeg snakker om sykling som risikosport? Men nei, jeg gjør ikke det. Jeg snakker om bilkjøring som risikosport. Skal du være en trygg og god sjåfør kreves det helt enormt med oppmerksomhet når du kjører i sentrum. Du må hele tiden være oppmerksom på hva som foregår rundt deg, og det er nå engang sånn at bilisten er den som må ta mest hensyn.

Stresset jeg opplevde etter en liten tur i morges er noe jeg ikke ønsker å utsette meg selv for mer enn jeg må. Jeg gleder meg til uken er over og jeg kan sette meg på sykkelsetet igjen.