I dag er sykkelhatere nok en gang noe jeg stiller spørsmål ved, men utgangspunktet er noe annerledes. Jeg aksepterer at de er der, spørsmålet mitt er bare, hvorfor MÅ DERE ROPE SÅNN HELE TIDEN? Hva er det som får dere til å være så forferdelig sinte?
Sexolog Anders Lindskog har et par kreative forslag - at sykkelhatere er 1) mobbeofre, 2) seksuelt undertrykte, 3) skaphomser, eller 4) all of the above (alternativ 4 for stå for min regning).
Utdrag fra artikkel på NRK.no 26. juni (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11098210)
Nok om det. Spørsmålet var altså, hvorfor så aggressive? Det står noe annet i den artikkelen som er et ganske godt poeng. "Menn som blir redde blir ofte mer modige i en bil med mange hestekrefter". Jeg tror utsagnet kan justeres litt. Mine opplevelser gir grunnlag for følgende: "Menn som er usikre og/eller føler seg truet blir tøffere i trynet når de har 1500 kg stål mellom seg og den de snakker med, og de ikke behøver å se deg i øynene".
Tidligere denne uken skrev jeg om et par lite hyggelige sykkelhatere (http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/07/ferien-er-over-sykkelhaterene-er-tilbake.html) og de intellektuelle samtale jeg hadde med disse.
Disse to var så forskjellige i typer at jeg har lyst til å bruke litt plass på å beskrive dem.
Den første bilisten, ved Vippetangen, så egentlig ut som en veltrent fyr. Jeg hadde egentlig ikke vært spesielt overrasket om jeg hadde truffet ham på sykkel eller i joggesko. Han kjørte leaset firmabil (ja, jeg har sjekket...) og innehar dermed sannsynligvis en lederfunksjon i sitt firma, eller han er selger av en eller annen sort. Uansett, det er å anta at han er vant med menneskelige interrelasjoner. Jeg vil anta at han var noe eldre enn meg, i siste halvdel av 40-årene.
Så til selve situasjonen. Han tutet altså på meg der jeg syklet inn i en rundkjøring.
Siden jeg ikke helt forstod poenget ønsket jeg å snakke med ham, siden han allikevel ble stående på rødt lys ved Havnelageret. I det jeg triller opp på passasjersiden av bilen skvetter han ut av førersetet. Han har altså allerede tatt av seg bilbeltet i påvente av å konfrontere meg. Han har en utrolig aggressiv holdning og begynner å rope før jeg i det hele tatt har åpnet munnen, men han har fortsatt en fot inne i bilen, og han snakker til meg over taket uten å ville gå rundt bilen. Jeg kan ikke sånt, men blir ikke overasket hvis noen med faglig kompetanse sier at dette er en aggressiv-defensiv holding, eller noe i den retningen. På meg virker det i hvert fall som en angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk. Ut fra dette igjen er det vel bare å trekke konklusjonen at han følte seg truet. Ikke vet jeg helt hva det var. Slik jeg oppfattet meg selv var jeg rolig og behersket og var egentlig bare ute etter å høre hva som var greia med tutingen. I stedet kommer det altså en skyllebøtte fra ham der han står solid plassert bak sin 1500 kg doning til meg på 8,5 kg sykkel.
Den andre hendelsen blir nesten litt komisk i sammenligning (jeg understreker "nesten"). Føreren av denne bilen velger jo non-verbal kommunikasjon fra innsiden av bilen for å formidle at jeg får se til å pelle meg inn i sykkelfeltet i Cecilie Thoresensvei.
Når jeg etterhvert tar ham igjen inne ved vår lokale dagligvare gjør jeg meg følgende observasjoner:
- Grundig overvektig
- Midten av 50-årene
- Tynn i håret
- Trønderbart (beklager hvis jeg fornærmer noen trøndere nå, det er utilsiktet)
- Mitsubishi Galant ca. 2000-modell som engang var kul, men nå bare er sliten (ikke mitt bilde, men det kunne ha vært det...)
- Plysjterninger med sørstatsflagg i bakruten
- Kjører mor i butikken
Det er vel innlysende for alle og enhver, han her er så usikker som det går an. Dette viser seg jo også når jeg igjen prøver å oppnå kontakt. Først prøver han å rygge vekk, og det er først når han innser at han ikke kommer videre uten å måtte kjøre meg ned at han ruller ned vinduet. Her sitter han altså, omgitt av sitt halvannet tonn med bil, og føler seg så utrygg på meg at han kun kan kommunisere med bruk av ekstrem aggresjon.
Disse to her er jo ikke unike. De går igjen i forskjellige varianter, men jeg vil anta at syklister som sykler på jevnlig basis vil nikke rimelig gjenkjennende til slik jeg beskriver det.
Jeg må innrømme at jeg ikke forstår. hva er det som gjør at voksne folk føler seg så truet av en kar på sykkel. Jeg sitter jo i tillegg klipset fast på pedalene, så det er jo ikke som jeg kan gjøre noe hverken den ene eller den andre veien.
Det eneste jeg kan tenke meg er at de føler seg så uovervinnelige inne i blikkboksen sin. Veien er til for dem og deres kjøreopplevelse, og så kommer jeg og ødelegger det. Det er klart det skal tutes, f**n heller! Og så kan det jo tenkes at man føler seg litt dum etterpå, når motivene stilles i tvil, og da er det fort gjort å innta forsvarsposisjon - det er ikke jeg som tutet på deg som har tatt feil, det er deg, du på sykkelen der, alt er din feil, hadde ikke du vært her, i den der teite tightsen din, later som du er sprek og sånt tøys, skryter av at du sykler hele tiden, gjør at jeg får dårlig samvittighet, så hadde jeg ikke behøvd å bli sinna i første omgang. Og så har vi det gående.
Er det sånn det fungerer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar