Er dette greit NFIF?

I dag ble jeg gjort oppmerksom på et blogginnlegg skrevet av Frode Klevstul der det oppfordres til boikott av Sentrumsløpet (http://www.chronicles.no/2013/10/boycott-sentrumslpet-2014.html).

Jeg ble litt i stuss og tenkte"hvorfor det"? Så begynte jeg å lese.....

Kortversjonen er enkel: Der en klubb står som arrangør av et mosjonsløp skal det i tillegg til deltageravgift til klubben betales en lisens i til NFIF. For mer detaljer om lisens, se friidrettsforbundets sider: http://www.friidrett.no/nyheter/Sider/NFIF-st%C3%B8tter-OL-s%C3%B8knaden.aspx

Lisens i mosjonsarrangementer er i seg selv ikke noe nytt - dette gjennomføres i dag både for ski- og sykkelkonkurranser. Hensikten med lisensen er at utøveren skal være forsikret mot skader under arrangementet, slike skader vil normalt være unntatt fra ordinære private forsikringsordninger.

For ski og sykkel er dette forståelig. Risikoen for skader øker, det er dyrt utstyr osv osv. Men er det samme behovet tilstede under et løp, og er det egentlig forsikringsbehovet som motiverer lisensen?

På NFIFs sider kan vi lese. "Lisensordningen vil tilbakeføre en større sum til klubbene, kretsene får en kompensasjon og den vil også gi forbundet en solid fortjeneste."

Jaha, det virket jo ikke akkurat som dette hadde til hensikt å sikre noen utøvere. Det eneste jeg kan se er en hel masse dollartegn og et hyl etter profitt.

I referatet fra idrettstinget viser det seg at klubbene ikke har fått uttale seg. Oslo friidrettskrets ba om at saken skulle utsettes slik at klubbene fikk uttale seg. I sin visdom valgte tinget å nedstemme dette forslaget.

Det finnes et ord for dette NFIF, det er PAMPEVELDE, og det er ikke på noe som helst måte positivt.

Jeg ønsker å delta i og løpe løp, men ikke for enhver pris, og ihvertfall ikke så lenge formålet er å berike NFIF. Mener dere alvor med at klubbene trenger en bedre kompensasjon? Ja da kan dere jo alltids skru opp deltageravgiften. Det er legitimt at en klubb har økte kostnader, men kall en spade for en spade, ikke gjem det bak ordet "lisens".

Min oppfordring er klar - boikott mosjonsarrangementer i regi av NFIF, det er deltagerne som har makten. 

Litt småundring på en søndag

Jeg tenker på meg selv som en undrende sjel. Det betyr at det dukker opp noen små stemmer i hodet mitt. Ikke av den typen som foreskriver menn i hvite frakker store mengder lithium, men en liten undrende stemme som spør "men hvorfor er det sånn", litt som Rumpnissene fra Ronja Røverdatter

Dagens undrende stemme dreier seg om sykkelhatende bilister. Tror dere virkelig på all den eder og galle dere spyr ut? Det er så mange meningsløse kommentarer og synspunkter at man må jo lure litt.

På et sosialt medium i dag dukket det opp en gammel klassiker fra tidligere i år.

Og det er da jeg griper meg i å tenke at hvis vi har mange slike bilister, ja da er det stusslig med allmennkunnskapen rundt omkring.

Det som virker så gjennomgående er at sånne som misliker syklister så intenst svelger disse argumentene rå. Spør dem om de faktisk har slått opp og sjekket hva bestemmelsen eller referansen sier så blir de svar skyldig.

La oss for ordens skyld ta en titt på "Trafikkreglene" § 12.4. Med "Trafikkreglene" snakker vi altså om:

Forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkregler)

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. av 21. mars 1986 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 § 2, § 4, § 6 og § 11. Fremmet av Samferdselsdepartementet. 
Endringer: Endret ved forskrifter 22 jan 1988 nr. 109, 29 nov 1991 nr. 762, 6 sep 1996 nr. 853, 6 mars 1998 nr. 181, 26 juni 1998 nr. 611, 2 feb 2001 nr. 101, 14 des 2001 nr. 1413, 28 feb 2003 nr. 238, 22 april 2005 nr. 348, 8 feb 2008 nr. 116, 29 feb 2008 nr. 197, 7 des 2012 nr. 1160, 24 mai 2013 nr. 521.

Så hva sier egentlig forskriftens § 12.4? Jo, kort og greit følgende:

4. Når noen vil kjøre forbi til venstre, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig, og ikke øke farten. Når kjøretøyet beveger seg sakte eller tar stor plass, og vegen er uoversiktlig eller har motgående trafikk, skal føreren om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse.

Noen som ser noe om en syklist? Ikke? Kanskje ikke så rart, for dette er jo en bestemmelse som dekker forbikjøring av ethvert kjøretøy forbi et hvilket som helst annet kjøretøy. Ja, den gjelder når en bil kjører forbi en syklist - når forbikjøringen er et faktum - men pålegger ingen plikt for syklister om ikke å sykle to i bredden. Interessant nok innebærer det faktisk også at en bil i sakte fart må vike hvis den tas igjen av en syklist i høy fart. Det var kanskje en tankevekker....?

Det som kanskje er mer interessant er de øvrige bestemmelsene i § 12. 

2. ledd oppstiller plikter for den som skal kjøre forbi. Det påligger en høy aktsomhetsnorm for den som kommer bakfra i høyere fart og skal kjøre forbi. Bestemmelsen lyder:

2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at

a)	vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover,

b)	den forankjørende ikke har gitt tegn om forbikjøring,

c)	ingen bakenforkjørende har begynt å kjøre forbi ham,

d)	det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den.

I Vegvesenets fortolkning av trafikkreglene finner vi følgende utdrag:

Det er altså uten tvil den som foretar forbikjøringen som har det største ansvaret.

Den siste interessante biten er § 12.3:

3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte.

Denne teksten ser jo relativt tilforlatelig ut. Inntil vi igjen konsulterer Vegvesenets fortolkning, merk spesielt avsnitt nr. to:

Og dermed er vi tilbake til undringen - hvordan kan bilister så til de grader misforstå trafikkreglene? Her er det jo helt klart at § 12 ikke pålegger syklistene en plikt til å sykle pent og pyntelig "single file" i veikanten, men faktisk for bilister å utvise ekstrem aktsomhet når de foretar forbikjøring av syklister.

Som det heter så pent - "now that's food for thought".....

Jeg blir så forbanna - støtte til Bård Aase

Det skjer ikke ofte, men av og til blir jeg forbanna, ja rent ut eitrende sinna. I dag er en sånn dag. Og det er ikke på egne vegne.

Tidligere i dag publiserte bt.no en filmsnutt av og et intervju med Bård Aase, en syklist fra Bergen (http://www.bt.no/nyheter/trafikk/Sykler-forbi-200-bilister-hver-dag-2955931.html#.Uh-zuFYaySM).

For de av oss som sykler til daglig var det et morsomt innslag - det viser med all tydelighet sykkelens overlegenhet i rushtrafikk.

Feilen bt.no gjorde var å åpne kommentarfeltet..... Når man ser på filmen kommer det et par situasjoner som sikkert kunne vært gjennomført bedre. 

Javel, jeg skal være med på at det er en viss risiko forbundet med disse, men hva skulle han ellers ha gjort? Javrl, det kunne vært smidigere, men det er absolutt ingenting ulovlig med håndteringen. Da kan man jo heller bite deg merke i diverse brudd på vikeplikten. 

Rabalderet fra bilistene vil ingen ende ta, risiko, villmann, farlig, ja det tar litt av.

Det er ikke mye jeg husker fra min konfirmasjonstid, men en ting sitter igjen, nemlig bibelsitatet "la den som er uten synd kaste den første sten". Så da, kjære bilister, har jeg en oppfordring, eller kanskje en utfordring: Hvem kan med hånden på hjertet si at "i dag kjørte jeg så feilfritt at en sensor fra biltilsynet ville gitt meg medalje"? Sjekket dødvinkler og speil før sving? Signaliserte 5 sekunder før manøver? Overholdt vikeplikten til enhver tid? Stoppet når lyset ble "drosjegrønt"?

Sånn er det nemlig for oss som sykler - vi skal alltid bli etterprøvd av en gjeng besserwissere som sitter inne i en bil.

Javel, så kanskje det ble syklet litt feil da. So what? Det er ikke akkurat som om bilister er feilfrie. For å ta et eget eksempel - i dag ble jeg nesten påkjørt fem ganger på vei til jobb. Det er i seg ganske imponerende. Hadde bilene (som uten unntak brøt vikeplikten, feilberegnet avstand og holdt på å måke meg ned i grøfta) truffet kan det godt være jeg hadde sluppet å gjøre så fryktelig mye mer i det hele tatt. Du ville kanskje fått en bulk.

Det å vise hensyn i trafikken er ikke nødvendigvis det samme som å gjøre det bilistene krever.

Tilbake til saken. Så hva er Bårds store feil? Slik jeg ser det, han fikk bilistene til å føle seg mindreverdige. Han skapte misunnelse. Han gjorde noe de andre ikke kunne. Og reaksjonen? Som sagt over - du skulle gjort ditt, du skulle gjort datt, du skaper så mange farlige situasjoner.

La det være helt klart, etterpåklokskap er en forbanna uting. Var du tilstede da det skjedde? Nei, ikke det? Da holder du f*** meg kjeft. Kameraet viser bare deler av sannheten. Du ser ikke hendene hans, blikket hans, du vet ikke hvilke vurderinger som er gjort. 

Før du kritiserer noen som sykler neste gang, tenk litt på at de sannsynligvis har langt bedre trafikkforståelse enn deg. For egen del har jeg hatt førerkort i 20 år og jeg sykler et par tusen kilometer i året, jeg tror jeg vet hva jeg snakker om.

Bård, all honnør til deg. Et par glipper, javisst, men man er ikke mer enn menneskelig, noe hatske bilister med hell kan ta til seg.  

Det ultimate lavterskeltilbud

Jeg tror de aller fleste kan enes om at mosjon er sunt. Allikevel er dette for mange et stort problem, av forskjellige årsaker. Noen har rett og slett medisinske problemer, og disse skal jeg ikke nevne med et ord annet enn å sende en stor oppfordring om å søke kyndig hjelp.

Nei, da er det heller denne andre gruppen jeg tenker på. De som er enige i at mosjon er viktig, men der terskelen for å komme seg ut er enorm. Argumentene er velkjente gjengangere, jeg har brukt dem selv også

• Det er milevidt utenfor komfortsonen å iføre seg treningsutstyr
• Jeg liker meg ikke på treningsstudio
• Alle andre er så mye bedre trent enn meg
• Treningsutstyr er dyrt
• Medlemskap på treningsenter er dyrt
• Det er vanskelig å komme i gang på egen hånd
• Jeg har ikke tid

Jeg tør ikke engang forsøke å fortelle deg hva som er rett og galt i nøyaktig din situasjon, men jeg kunne godt tenke meg å komme med noen innspill i forhold til argumentlisten over.

Jeg skjønner godt at treningsutstyr og treningssentre kan fremstå som fryktinngytende saker. Reklamene er overalt - unge veltrente mennesker i tette ettersittende klær, og skal man tro den samme reklamen er det kun hvis du ser slik ut at lykken er nådd. Trening i sal der du får glede av å dele svette med 30 andre mennesker. Redselen for det ukjente er enorm, jeg forstår deg så godt.

Skal jeg være helt ærlig (noe jeg prøver etter beste evne) sliter jeg intenst med treningssentre selv. Det koster penger, det tar tid, du må tilpasse deg noen andres timeplan, alt i alt kan man fremheve en del ulemper med et treningssenter. 

Kanskje det er da man skal stille seg spørsmålet - er dette faktisk noe for meg? Hvis du stopper å lese nå og tar dette som en oppfordring til å gå hjem og sløve, så tar du fryktelig feil. Poenget mitt er bare at det finnes faktisk noe for alle. Uansett form og fasong så finnes det et lavterskeltilbud der du bor.

For det første finnes det gå- og løpegrupper på alle nivåer. 

Tjukkasgjengen - et gå-fellesskap som legger vekt på det sosiale

Ekebergjoggen - en løpegruppe som har eksistert siden forrige løpebølge, men la deg ikke lure av ordet "jogg", her finnes nemlig både gå-grupper og løpe-grupper.

Runner's World løpegrupper - egentlig et prosjekt rettet mot Oslo maraton, men igjen må man ikke la seg lure av navnet. 4 forskjellige nivåer, plass til alle.

Jeg innser at disse er Oslo-spesifikke, men ta deg en titt rundt, jeg er helt sikker på at det finnes noe der du er.

For det andre, og hvis det ovenstående virker skummelt, det finnes flere alternativer. Visste du for eksempel at det finnes noe som heter Norges turmarsjforbund? Her finner du egentlig det beste av alle verdener. Det er et felles arrangement. Du kan velge å gå alene eller sammen med andre. Det eneste du trenger er fornuftig skotøy og en vannflaske. Når og hvor? Vel, du kan jo alltids sjekke terminlisten.

Jaså, du har ikke tid akkurat den dagen det arrangeres marsj? Nei, men du skjønner, det er ikke noe problem, turmarsjforbundet har nemlig lagt ut faste løyper som du kan gå når det passer deg. Såkalte permanente løyper (her: fra Oslo) ligger ute store deler av året.

Hva gjorde jeg denne helgen? Jeg gikk på tur. Med barna. Og noen hyggelige naboer (som var de som kom med forslaget). En strålende dag i skogen der til og med 9-åringen kom seg gjennom 20 km. Om det gikk fort? Nei, ikke i det hele tatt, og ikke var det viktig heller.

Så vær så snill, ikke si at du ikke kan, eller ikke har tid, eller ikke får til, eller at det er for dyrt. Tør å gå litt i deg selv, så tror jeg raskt du vil finne at mulighetene ligger der, du må bare ville.

Heikki (valg)flesker til

Som flere sikkert har fått med seg har Heikki Holmås servert årets valgflesk til Oslos syklister.

Heikki har sett seg grundig lei av at sykkelfeltene der han bor er i dårlig stand, og det vil han gjøre noe med gjennom en ny "synliggjøringskampanje" kalt #mittsykkelfelt. Ikke bare det, han forplikter faktisk Oslo SV til å løse Oslos sykkelproblemer i løpet av fire år. Og det er jo fint.

La oss nå se litt nærmere på det hele - er dette luftslott eller gjennomførbart?

Først tar vi Heikkis frustrasjon 

Her har vi altså en rikspolitiker som gjerne vil gjøre litt på lokalnivå. "Vi" skal altså lage Oslo til en sykkelby ved å knipse noen bilder og publisere på Twitter og Instagram, gjerne med e-postkopi til Heikki selv.

Jeg er fullstendig enig i utgangspunktet - mange er redde for å sykle i trafikken. Min bedre halvdel er en av dem, veldig glad i å sykle, men tar kollektivt til jobb på grunn av traseen. Det er ingen tvil om at mangel på sykkeltilrettelegging er et vesentlig punkt. 

Mitt første spørsmål er - Heikki, du vet at det har  foregått litt av hvert på Twitter og Instagram i en årrekke der tilstanden (eller mangel på sådan) har vært dokumentert, ikke sant? Jeg foreslår for eksempel en rask sjekk på hashtaggene #sykkel, #feilparkering, feeden til @bymiljoetaten, @oslosykkel og @SLF_Oslo, samt de utallige syklister som publiserer bilder og videoer hver eneste dag. Bare i dag tror jeg at jeg telte 20-30 bilder, og det er jo bare min lille krets. Dette bør gi en liten indikasjon på hvordan virkeligheten er i dag, det trenges ikke et nytt prosjekt for å kartlegge problemene.

Vi går videre, hva er det Heikki egentlig lover? Han presenterer fem punkter, la oss se på dem enkeltvis.

Ja, her er vi helt klart enige Heikki. Dette er det som må til. Får man spørre hvordan du har tenkt å løse det? Selv om dette selvfølgelig ville være flott er det, bokstavelig talt, et stykke vei å gå før vi er her. Den mest drastiske, men samtidig enkleste løsningen? Ha baller nok til å stenge Oslo sentrum for biltrafikk. Det fungerer utmerket i København, hvorfor skulle det ikke fungere her? Uansett, det er mitt synspunkt. Få høre nå, hva er løsningen?

Vi går videre til neste punkt. 

Nå er det nesten så det blir halleluja-stemning her. Får du til dette, da kommer jeg for evig og alltid til å stemme på ditt parti. Sannsynligheten for at du får det til anslår jeg imidlertid til å være så liten at jeg ikke ser dette som noen umiddelbar risiko, for å si det slik.

Moving on.....

Nettopp. Igjen et veldig flott forslag. Igjen er jeg spent på den praktiske gjennomføringen og ikke minst finansiering. Synes det er litt fascinerende at SV plutselig er et parti som går i bresjen for mer overvåkning av borgerne, men kanskje dett er et tilfelle av "målet helliger middelet"?

Neste punkt er det snert i

Jeg bare lurer på, som Osloborger synes jeg jo selvfølgelig dette er fint, men jeg mistenker jo at det sykler mennesker på sånne desentraliserte plasser som Bergen, Trondheim og Stavanger. Ja faktisk tror jeg det sykler mennesker selv der det bare er et tettsted rundt omkring i vårt vidstrakte land. De trenger ikke tilrettelegging? Alt er på stell? Jeg mener, tross alt, det er du som er statsråd og rikspolitiker - det virker ikke det minste pussig at set bare er Oslo som skal prioriteres når det ikke engang er kommunevalg? Bare lurer altså.

Og så kommer vi til siste punkt 

Igjen er det Oslo som har fokus. Du har fått med deg at vi går til urnene for valg til nasjonalforsamling og ikke fylke- og kommunestyrer, ikke sant?

Jeg beklager å si det Heikki Holmås, men her leser jeg en dårlig kombo av ansvarsfraskrivelse og lokalpolitikk.

For det første, du er statsråd, du vet, sånne som skal sørge for hele landet. Den eneste konklusjonen som går an å trekke ut av dette initiativet er at det kun er Oslo som har problemer for sykkel. Hvorfor er ellers ikke andre steder nevnt? De av dere som leser dette som kommer fra andre plasser i landet må jo gjerne bidra med utfyllende kommentarer. 

For det andre, hvorfor kommer dette initiativet nå? Du har sittet på taburetten siden 23. mars i fjor, ikke kom her og si at dette var noe du først ble oppmerksom på i forrige uke, da er du så fall mer sneversynt enn jeg trodde du var. Hvis dette er slik en hjertesak, hvorfor har ikke du, eller Oslo SV som tross alt skal gjennomføre dine lovnader, kommet opp med dette før? I det store og det hele, hvor var  SV da sykkelkrigdebatten i Oslo herjet som verst?

Og for det tredje, du vet utmerket godt at dette ikke er gjennomførbart. Mye kan gjøres lokalt, javisst, men flere av dine tiltak krever nye lovvedtak, og hvorfor har ikke da regjeringen som har styrt dette landet i 8 år gjort en tøddel for å endre lovene? Vi har kun sett gimmick-løsninger som i Trondheim med innføring av røde sykkelfelt som "har både praktisk verdi og sterk symbolverdi ved at de markerer syklistenes posisjon i bybildet og rettigheter i trafikken", men som altså rettslig sett faktisk ikke er sykkelfelt.

Forresten, du sier at SV "vil jobbe for" at hovedsykkelveinettet i Oslo blir ferdig utbygget innen fire år. Tenkte jeg skulle gi deg en liten nøtt:

Her er et bilde fra Kongsveien oppover, tatt i ettermiddag. 

Som du ser er det rimelig smalt, på alle måter. Veien er under 6 meter bred. Fartsgrensen er 50 km/t. Nedover er det ikke sykkelfelt, oppover er fortauet ca 1,5 m, hvilket betyr at møter du noen på fortauet må du ut i veien. Du ser de kjeglene foran syklisten? Der er det et hull rett ut i løse luften, for her er utskjæringen av Ekebergskrenten. Her sykler jeg hver dag, det er en del av det fantastiske hovedsykkelveinettet. Du ønsket utfordringer, var det ikke så? Lykke til med å løse denne på fire år. 

Nei du Heikki, det er en stund siden jeg sluttet å tro på tannfeen. Du har rett og slett ikke sjans. Selv om intensjonene er aldri så bra, så kreves det nok litt mer realisme. Kom tilbake med noe man kan tro på, samt løsningsforslag, så kan vi snakke sammen da. I mellomtiden kan du jo alltids tenke over om det finnes andre steder enn Oslo som kunne a godt av litt sykkelprioritering også. 

At de tør!

Med logistikk-uke fra helvete har jeg vært nødt til å parkere sykkelen noen dager og sette meg bak rattet. Ikke akkurat en drømmesituasjon, men siden det er av begrenset varighet lider jeg meg gjennom det.

Uansett, i dag gikk turen blant annet opp Pilestredet til Bislett, over til Kirkeveien og ned til Skøyen. Jeg skal komme tilbake til Kirkeveien om litt, men først en liten digresjon fra Pilestredet:

Jeg kommer gjennom lyskrysset St. Olavsgate/Pilestredet og fortsetter opp Pilestredet. Nedover kommer det et par syklister på bysykler, da plutselig noe som minner mistenkelig om denne situasjonen skjer:

Syklist nr. 2 som kommer mot meg hekter tydeligvis i ett eller annet og slår kollbøtte med innlagt C-moment sammen med sykkelen. Jeg har gått over styret et par ganger selv, og hver gang blir jeg forundret over at ikke noen spør hvordan det gikk. I det jeg ser damen volte over styret, hun i en retning, sykkel en annen og briller en tredje slenger jeg på nødblink, ber den lille passasjeren i baksetet om å forholde seg i ro og løper over veien. Fremdeles er det ingen andre som har stoppet. Heldigvis går det bra. Hun har slått seg litt, men er like hel og klar for å sykle videre. Fortsatt har ingen stoppet.

Folkens, det er ikke greit å bare kjøre videre når det er et trafikkuhell, det være seg stort eller lite.

Vegtrafikkloven er klinkende klar, uavhengig av om du er en del av uhellet eller ikke, og uavhengig av om du har skyld i uhellet eller ikke - DU PLIKTER Å STOPPE OG SJEKKE!!!

Etter å ha avlevert baksetepassasjeren på Bislett kjørte jeg over Fagerborg og ut i Kirkeveien. Sykkelfeltet i Kirkeveien har jo vært gjenstand for heftig debatt tidligere i år, og det hele startet med syklisten bak twitterkontoen @styrestem som nesten ble påkjørt av en taxi på vei ned til Majorstuen. Vi tar en oppfriskning for dem som måtte ha glemt det hele:

Jeg kommer på Kirkeveien ved Suhmsgate. Foran meg ligger en syklist. Prøver jeg å kjøre forbi? Nei selvsagt ikke. Syklisten holder ca. 40 (+/-), men jeg vet jo allerede her at syklisten vil ha vesentlig bedre fremkommelighet enn meg når vi kommer til Majorstukrysset, så å skulle kjøre forbi noen de få meterne ned der blir bare tull. I tillegg er sykkelfeltene trange, smale og uoversiktlige, så jeg velger heller å ligge bak for å gi god flyt.

Nede ved lyskrysset skjer akkurat det jeg regnet med. Syklisten manøvrerer smidig mellom alle bilene og er nede ved Frognerparken før jeg er ute av krysset. Her er det flere syklister, og hvis noen hadde sett meg utenfra må det hele ha fortonet seg rimelig lattermildt der jeg prøver å holde oversikt over hvor syklistene befinner seg. Jeg sitter som på nåler og lar blikket gli konstant mellom bilens speil og dødvinkler. På en noenlunde moderne familiebil er dette ingen liten utfordring. Store sikkerhetsstolper gjør at det er vanskelig å få oversikt. Jeg strekker hals og vrir nakken, alt for å være sikker på at det ikke er noen jeg har oversett.

Det løsner nede ved rundkjøringen, og nedover Halvdan Svartes gate ser jeg den samme syklisten foran meg. Han har altså brukt kortere tid og hatt mye mindre stress enn meg. 

Nuvel, hva har altså dette med overskriften å gjøre? Har du lest hele innlegget så tenker du kanskje at jeg snakker om sykling som risikosport? Men nei, jeg gjør ikke det. Jeg snakker om bilkjøring som risikosport. Skal du være en trygg og god sjåfør kreves det helt enormt med oppmerksomhet når du kjører i sentrum. Du må hele tiden være oppmerksom på hva som foregår rundt deg, og det er nå engang sånn at bilisten er den som må ta mest hensyn.

Stresset jeg opplevde etter en liten tur i morges er noe jeg ikke ønsker å utsette meg selv for mer enn jeg må. Jeg gleder meg til uken er over og jeg kan sette meg på sykkelsetet igjen.

Hvorfor må sykkelhatere ROPE SÅNN hele tiden?

Jeg anser meg selv for å være en undrende sjel. Er det noe jeg ikke forstår stiller jeg spørsmål ved det inntil jeg får et mer eller mindre vettugt svar - dette til mine omgivelsers stadige frustrasjon.

I dag er sykkelhatere nok en gang noe jeg stiller spørsmål ved, men utgangspunktet er noe annerledes. Jeg aksepterer at de er der, spørsmålet mitt er bare, hvorfor MÅ DERE ROPE SÅNN HELE TIDEN? Hva er det som får dere til å være så forferdelig sinte?

Sexolog Anders Lindskog har et par kreative forslag - at sykkelhatere er 1) mobbeofre, 2) seksuelt undertrykte, 3) skaphomser, eller 4) all of the above (alternativ 4 for stå for min regning).

Utdrag fra artikkel på NRK.no 26. juni (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11098210)

For sånne legfolk som meg blir "seksualkortet" litt overdrevet. Jeg har veldig liten tro på at det sitter en skaphomse eller annen seksuelt undertrykt mann i bilen bak meg og sikler på meg der jeg svett og smålubben iført lycratights sykler hjem fra jobb, i så fall tar jeg det som et kompliment.

Nok om det. Spørsmålet var altså, hvorfor så aggressive? Det står noe annet i den artikkelen som er et ganske godt poeng. "Menn som blir redde blir ofte mer modige i en bil med mange hestekrefter". Jeg tror utsagnet kan justeres litt. Mine opplevelser gir grunnlag for følgende: "Menn som er usikre og/eller føler seg truet blir tøffere i trynet når de har 1500 kg stål mellom seg og den de snakker med, og de ikke behøver å se deg i øynene".

Tidligere denne uken skrev jeg om et par lite hyggelige sykkelhatere (http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/07/ferien-er-over-sykkelhaterene-er-tilbake.html) og de intellektuelle samtale jeg hadde med disse.

Disse to var så forskjellige i typer at jeg har lyst til å bruke litt plass på å beskrive dem.

Den første bilisten, ved Vippetangen, så egentlig ut som en veltrent fyr. Jeg hadde egentlig ikke vært spesielt overrasket om jeg hadde truffet ham på sykkel eller i joggesko. Han kjørte leaset firmabil (ja, jeg har sjekket...) og innehar dermed sannsynligvis en lederfunksjon i sitt firma, eller han er selger av en eller annen sort. Uansett, det er å anta at han er vant med menneskelige interrelasjoner. Jeg vil anta at han var noe eldre enn meg, i siste halvdel av 40-årene.

Så til selve situasjonen. Han tutet altså på meg der jeg syklet inn i en rundkjøring.

Siden jeg ikke helt forstod poenget ønsket jeg å snakke med ham, siden han allikevel ble stående på rødt lys ved Havnelageret. I det jeg triller opp på passasjersiden av bilen skvetter han ut av førersetet. Han har altså allerede tatt av seg bilbeltet i påvente av å konfrontere meg. Han har en utrolig aggressiv holdning og begynner å rope før jeg i det hele tatt har åpnet munnen, men han har fortsatt en fot inne i bilen, og han snakker til meg over taket uten å ville gå rundt bilen. Jeg kan ikke sånt, men blir ikke overasket hvis noen med faglig kompetanse sier at dette er en aggressiv-defensiv holding, eller noe i den retningen. På meg virker det i hvert fall som en angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk. Ut fra dette igjen er det vel bare å trekke konklusjonen at han følte seg truet. Ikke vet jeg helt hva det var. Slik jeg oppfattet meg selv var jeg rolig og behersket og var egentlig bare ute etter å høre hva som var greia med tutingen. I stedet kommer det altså en skyllebøtte fra ham der han står solid plassert bak sin 1500 kg doning til meg på 8,5 kg sykkel.

Den andre hendelsen blir nesten litt komisk i sammenligning (jeg understreker "nesten"). Føreren av denne bilen velger jo non-verbal kommunikasjon fra innsiden av bilen for å formidle at jeg får se til å pelle meg inn i sykkelfeltet i Cecilie Thoresensvei.

Når jeg etterhvert tar ham igjen inne ved vår lokale dagligvare gjør jeg meg følgende observasjoner:

• Grundig overvektig
• Midten av 50-årene
• Tynn i håret
• Trønderbart (beklager hvis jeg fornærmer noen trøndere nå, det er utilsiktet)
• Mitsubishi Galant ca. 2000-modell som engang var kul, men nå bare er sliten (ikke mitt bilde, men det kunne ha vært det...)

• Plysjterninger med sørstatsflagg i bakruten
• Kjører mor i butikken

Det er vel innlysende for alle og enhver, han her er så usikker som det går an. Dette viser seg jo også når jeg igjen prøver å oppnå kontakt. Først prøver han å rygge vekk, og det er først når han innser at han ikke kommer videre uten å måtte kjøre meg ned at han ruller ned vinduet. Her sitter han altså, omgitt av sitt halvannet tonn med bil, og føler seg så utrygg på meg at han kun kan kommunisere med bruk av ekstrem aggresjon.

Disse to her er jo ikke unike. De går igjen i forskjellige varianter, men jeg vil anta at syklister som sykler på jevnlig basis vil nikke rimelig gjenkjennende til slik jeg beskriver det.

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår. hva er det som gjør at voksne folk føler seg så truet av en kar på sykkel. Jeg sitter jo i tillegg klipset fast på pedalene, så det er jo ikke som jeg kan gjøre noe hverken den ene eller den andre veien.

Det eneste jeg kan tenke meg er at de føler seg så uovervinnelige inne i blikkboksen sin. Veien er til for dem og deres kjøreopplevelse, og så kommer jeg og ødelegger det. Det er klart det skal tutes, f**n heller! Og så kan det jo tenkes at man føler seg litt dum etterpå, når motivene stilles i tvil, og da er det fort gjort å innta forsvarsposisjon - det er ikke jeg som tutet på deg som har tatt feil, det er deg, du på sykkelen der, alt er din feil, hadde ikke du vært her, i den der teite tightsen din, later som du er sprek og sånt tøys, skryter av at du sykler hele tiden, gjør at jeg får dårlig samvittighet, så hadde jeg ikke behøvd å bli sinna i første omgang. Og så har vi det gående.

Er det sånn det fungerer?