Litt småundring på en søndag

Jeg tenker på meg selv som en undrende sjel. Det betyr at det dukker opp noen små stemmer i hodet mitt. Ikke av den typen som foreskriver menn i hvite frakker store mengder lithium, men en liten undrende stemme som spør "men hvorfor er det sånn", litt som Rumpnissene fra Ronja Røverdatter

Dagens undrende stemme dreier seg om sykkelhatende bilister. Tror dere virkelig på all den eder og galle dere spyr ut? Det er så mange meningsløse kommentarer og synspunkter at man må jo lure litt.

På et sosialt medium i dag dukket det opp en gammel klassiker fra tidligere i år.

Og det er da jeg griper meg i å tenke at hvis vi har mange slike bilister, ja da er det stusslig med allmennkunnskapen rundt omkring.

Det som virker så gjennomgående er at sånne som misliker syklister så intenst svelger disse argumentene rå. Spør dem om de faktisk har slått opp og sjekket hva bestemmelsen eller referansen sier så blir de svar skyldig.

La oss for ordens skyld ta en titt på "Trafikkreglene" § 12.4. Med "Trafikkreglene" snakker vi altså om:

Forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkregler)

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. av 21. mars 1986 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 § 2, § 4, § 6 og § 11. Fremmet av Samferdselsdepartementet. 
Endringer: Endret ved forskrifter 22 jan 1988 nr. 109, 29 nov 1991 nr. 762, 6 sep 1996 nr. 853, 6 mars 1998 nr. 181, 26 juni 1998 nr. 611, 2 feb 2001 nr. 101, 14 des 2001 nr. 1413, 28 feb 2003 nr. 238, 22 april 2005 nr. 348, 8 feb 2008 nr. 116, 29 feb 2008 nr. 197, 7 des 2012 nr. 1160, 24 mai 2013 nr. 521.

Så hva sier egentlig forskriftens § 12.4? Jo, kort og greit følgende:

4. Når noen vil kjøre forbi til venstre, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig, og ikke øke farten. Når kjøretøyet beveger seg sakte eller tar stor plass, og vegen er uoversiktlig eller har motgående trafikk, skal føreren om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse.

Noen som ser noe om en syklist? Ikke? Kanskje ikke så rart, for dette er jo en bestemmelse som dekker forbikjøring av ethvert kjøretøy forbi et hvilket som helst annet kjøretøy. Ja, den gjelder når en bil kjører forbi en syklist - når forbikjøringen er et faktum - men pålegger ingen plikt for syklister om ikke å sykle to i bredden. Interessant nok innebærer det faktisk også at en bil i sakte fart må vike hvis den tas igjen av en syklist i høy fart. Det var kanskje en tankevekker....?

Det som kanskje er mer interessant er de øvrige bestemmelsene i § 12. 

2. ledd oppstiller plikter for den som skal kjøre forbi. Det påligger en høy aktsomhetsnorm for den som kommer bakfra i høyere fart og skal kjøre forbi. Bestemmelsen lyder:

2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at

a)	vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover,

b)	den forankjørende ikke har gitt tegn om forbikjøring,

c)	ingen bakenforkjørende har begynt å kjøre forbi ham,

d)	det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den.

I Vegvesenets fortolkning av trafikkreglene finner vi følgende utdrag:

Det er altså uten tvil den som foretar forbikjøringen som har det største ansvaret.

Den siste interessante biten er § 12.3:

3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte.

Denne teksten ser jo relativt tilforlatelig ut. Inntil vi igjen konsulterer Vegvesenets fortolkning, merk spesielt avsnitt nr. to:

Og dermed er vi tilbake til undringen - hvordan kan bilister så til de grader misforstå trafikkreglene? Her er det jo helt klart at § 12 ikke pålegger syklistene en plikt til å sykle pent og pyntelig "single file" i veikanten, men faktisk for bilister å utvise ekstrem aktsomhet når de foretar forbikjøring av syklister.

Som det heter så pent - "now that's food for thought".....

Jeg blir så forbanna - støtte til Bård Aase

Det skjer ikke ofte, men av og til blir jeg forbanna, ja rent ut eitrende sinna. I dag er en sånn dag. Og det er ikke på egne vegne.

Tidligere i dag publiserte bt.no en filmsnutt av og et intervju med Bård Aase, en syklist fra Bergen (http://www.bt.no/nyheter/trafikk/Sykler-forbi-200-bilister-hver-dag-2955931.html#.Uh-zuFYaySM).

For de av oss som sykler til daglig var det et morsomt innslag - det viser med all tydelighet sykkelens overlegenhet i rushtrafikk.

Feilen bt.no gjorde var å åpne kommentarfeltet..... Når man ser på filmen kommer det et par situasjoner som sikkert kunne vært gjennomført bedre. 

Javel, jeg skal være med på at det er en viss risiko forbundet med disse, men hva skulle han ellers ha gjort? Javrl, det kunne vært smidigere, men det er absolutt ingenting ulovlig med håndteringen. Da kan man jo heller bite deg merke i diverse brudd på vikeplikten. 

Rabalderet fra bilistene vil ingen ende ta, risiko, villmann, farlig, ja det tar litt av.

Det er ikke mye jeg husker fra min konfirmasjonstid, men en ting sitter igjen, nemlig bibelsitatet "la den som er uten synd kaste den første sten". Så da, kjære bilister, har jeg en oppfordring, eller kanskje en utfordring: Hvem kan med hånden på hjertet si at "i dag kjørte jeg så feilfritt at en sensor fra biltilsynet ville gitt meg medalje"? Sjekket dødvinkler og speil før sving? Signaliserte 5 sekunder før manøver? Overholdt vikeplikten til enhver tid? Stoppet når lyset ble "drosjegrønt"?

Sånn er det nemlig for oss som sykler - vi skal alltid bli etterprøvd av en gjeng besserwissere som sitter inne i en bil.

Javel, så kanskje det ble syklet litt feil da. So what? Det er ikke akkurat som om bilister er feilfrie. For å ta et eget eksempel - i dag ble jeg nesten påkjørt fem ganger på vei til jobb. Det er i seg ganske imponerende. Hadde bilene (som uten unntak brøt vikeplikten, feilberegnet avstand og holdt på å måke meg ned i grøfta) truffet kan det godt være jeg hadde sluppet å gjøre så fryktelig mye mer i det hele tatt. Du ville kanskje fått en bulk.

Det å vise hensyn i trafikken er ikke nødvendigvis det samme som å gjøre det bilistene krever.

Tilbake til saken. Så hva er Bårds store feil? Slik jeg ser det, han fikk bilistene til å føle seg mindreverdige. Han skapte misunnelse. Han gjorde noe de andre ikke kunne. Og reaksjonen? Som sagt over - du skulle gjort ditt, du skulle gjort datt, du skaper så mange farlige situasjoner.

La det være helt klart, etterpåklokskap er en forbanna uting. Var du tilstede da det skjedde? Nei, ikke det? Da holder du f*** meg kjeft. Kameraet viser bare deler av sannheten. Du ser ikke hendene hans, blikket hans, du vet ikke hvilke vurderinger som er gjort. 

Før du kritiserer noen som sykler neste gang, tenk litt på at de sannsynligvis har langt bedre trafikkforståelse enn deg. For egen del har jeg hatt førerkort i 20 år og jeg sykler et par tusen kilometer i året, jeg tror jeg vet hva jeg snakker om.

Bård, all honnør til deg. Et par glipper, javisst, men man er ikke mer enn menneskelig, noe hatske bilister med hell kan ta til seg.  

Hvorfor må sykkelhatere ROPE SÅNN hele tiden?

Jeg anser meg selv for å være en undrende sjel. Er det noe jeg ikke forstår stiller jeg spørsmål ved det inntil jeg får et mer eller mindre vettugt svar - dette til mine omgivelsers stadige frustrasjon.

I dag er sykkelhatere nok en gang noe jeg stiller spørsmål ved, men utgangspunktet er noe annerledes. Jeg aksepterer at de er der, spørsmålet mitt er bare, hvorfor MÅ DERE ROPE SÅNN HELE TIDEN? Hva er det som får dere til å være så forferdelig sinte?

Sexolog Anders Lindskog har et par kreative forslag - at sykkelhatere er 1) mobbeofre, 2) seksuelt undertrykte, 3) skaphomser, eller 4) all of the above (alternativ 4 for stå for min regning).

Utdrag fra artikkel på NRK.no 26. juni (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11098210)

For sånne legfolk som meg blir "seksualkortet" litt overdrevet. Jeg har veldig liten tro på at det sitter en skaphomse eller annen seksuelt undertrykt mann i bilen bak meg og sikler på meg der jeg svett og smålubben iført lycratights sykler hjem fra jobb, i så fall tar jeg det som et kompliment.

Nok om det. Spørsmålet var altså, hvorfor så aggressive? Det står noe annet i den artikkelen som er et ganske godt poeng. "Menn som blir redde blir ofte mer modige i en bil med mange hestekrefter". Jeg tror utsagnet kan justeres litt. Mine opplevelser gir grunnlag for følgende: "Menn som er usikre og/eller føler seg truet blir tøffere i trynet når de har 1500 kg stål mellom seg og den de snakker med, og de ikke behøver å se deg i øynene".

Tidligere denne uken skrev jeg om et par lite hyggelige sykkelhatere (http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/07/ferien-er-over-sykkelhaterene-er-tilbake.html) og de intellektuelle samtale jeg hadde med disse.

Disse to var så forskjellige i typer at jeg har lyst til å bruke litt plass på å beskrive dem.

Den første bilisten, ved Vippetangen, så egentlig ut som en veltrent fyr. Jeg hadde egentlig ikke vært spesielt overrasket om jeg hadde truffet ham på sykkel eller i joggesko. Han kjørte leaset firmabil (ja, jeg har sjekket...) og innehar dermed sannsynligvis en lederfunksjon i sitt firma, eller han er selger av en eller annen sort. Uansett, det er å anta at han er vant med menneskelige interrelasjoner. Jeg vil anta at han var noe eldre enn meg, i siste halvdel av 40-årene.

Så til selve situasjonen. Han tutet altså på meg der jeg syklet inn i en rundkjøring.

Siden jeg ikke helt forstod poenget ønsket jeg å snakke med ham, siden han allikevel ble stående på rødt lys ved Havnelageret. I det jeg triller opp på passasjersiden av bilen skvetter han ut av førersetet. Han har altså allerede tatt av seg bilbeltet i påvente av å konfrontere meg. Han har en utrolig aggressiv holdning og begynner å rope før jeg i det hele tatt har åpnet munnen, men han har fortsatt en fot inne i bilen, og han snakker til meg over taket uten å ville gå rundt bilen. Jeg kan ikke sånt, men blir ikke overasket hvis noen med faglig kompetanse sier at dette er en aggressiv-defensiv holding, eller noe i den retningen. På meg virker det i hvert fall som en angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk. Ut fra dette igjen er det vel bare å trekke konklusjonen at han følte seg truet. Ikke vet jeg helt hva det var. Slik jeg oppfattet meg selv var jeg rolig og behersket og var egentlig bare ute etter å høre hva som var greia med tutingen. I stedet kommer det altså en skyllebøtte fra ham der han står solid plassert bak sin 1500 kg doning til meg på 8,5 kg sykkel.

Den andre hendelsen blir nesten litt komisk i sammenligning (jeg understreker "nesten"). Føreren av denne bilen velger jo non-verbal kommunikasjon fra innsiden av bilen for å formidle at jeg får se til å pelle meg inn i sykkelfeltet i Cecilie Thoresensvei.

Når jeg etterhvert tar ham igjen inne ved vår lokale dagligvare gjør jeg meg følgende observasjoner:

• Grundig overvektig
• Midten av 50-årene
• Tynn i håret
• Trønderbart (beklager hvis jeg fornærmer noen trøndere nå, det er utilsiktet)
• Mitsubishi Galant ca. 2000-modell som engang var kul, men nå bare er sliten (ikke mitt bilde, men det kunne ha vært det...)

• Plysjterninger med sørstatsflagg i bakruten
• Kjører mor i butikken

Det er vel innlysende for alle og enhver, han her er så usikker som det går an. Dette viser seg jo også når jeg igjen prøver å oppnå kontakt. Først prøver han å rygge vekk, og det er først når han innser at han ikke kommer videre uten å måtte kjøre meg ned at han ruller ned vinduet. Her sitter han altså, omgitt av sitt halvannet tonn med bil, og føler seg så utrygg på meg at han kun kan kommunisere med bruk av ekstrem aggresjon.

Disse to her er jo ikke unike. De går igjen i forskjellige varianter, men jeg vil anta at syklister som sykler på jevnlig basis vil nikke rimelig gjenkjennende til slik jeg beskriver det.

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår. hva er det som gjør at voksne folk føler seg så truet av en kar på sykkel. Jeg sitter jo i tillegg klipset fast på pedalene, så det er jo ikke som jeg kan gjøre noe hverken den ene eller den andre veien.

Det eneste jeg kan tenke meg er at de føler seg så uovervinnelige inne i blikkboksen sin. Veien er til for dem og deres kjøreopplevelse, og så kommer jeg og ødelegger det. Det er klart det skal tutes, f**n heller! Og så kan det jo tenkes at man føler seg litt dum etterpå, når motivene stilles i tvil, og da er det fort gjort å innta forsvarsposisjon - det er ikke jeg som tutet på deg som har tatt feil, det er deg, du på sykkelen der, alt er din feil, hadde ikke du vært her, i den der teite tightsen din, later som du er sprek og sånt tøys, skryter av at du sykler hele tiden, gjør at jeg får dårlig samvittighet, så hadde jeg ikke behøvd å bli sinna i første omgang. Og så har vi det gående.

Er det sånn det fungerer?

Oppdatert: Ferien er over - sykkelhaterene er tilbake

Fellesferien har vært fantastisk for sykkelpendlere i Oslo. Stort sett pent og varmt vær, lite folk, og (ikke minst) fravær av sykkelhatere i trafikken.

Mandag kunne man konstatere at mange var tilbake fra ferien, og i dag kunne påtreffes et par absolutte kronidioter i trafikken. 

Førstemann kom bakfra ved DFDS. Jeg hadde akkurat passert terminalen, en medsyklist og en gedigen vanndam da det plutselig var voldsom tuting  bak meg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte hva det var. Riktignok lå jeg litt utenfor sykkelfeltet, men vi var på vei inn i rundkjøring med trafikkøy på venstre side og opphør av sykkelfelt noen meter lengre fremme. Jeg slapp selvfølgelig bilen forbi, men var litt usikker på hvorfor det var tutet. Jeg så bilen, en sølvgrå Passat fra Sika Norge (nor.sika.com), som stoppet i kø på rødt lys etter neste rundkjøring.

Jeg tenkte som så "jeg får vel spørre da". I det jeg kommer opp på siden av bilen spretter sjåføren ut, han må ha holdt øye med meg. Følgende samtale utspiller seg:

Bilist: DU LÅ FAEN MEG MIDT I OG SPERRET HELE JÆVLA VEIEN. 

Meg: Nei, jeg gjorde nok ikke det, dessuten lå jeg i veien for å unngåvanndammen og damen jeg akkurat syklet forbi. Jeg lurte egentlig på.....

Bilist (avbryter): DET VAR IKKE NOEN JÆVLA VANNDAM DER, IKKE KOM HER OG VÆR SÅ JÆVLA EPLEKJEKK. 

Meg: Nå er jeg strengt tatt ikke det, og dette var ganske unødvendig. Tenk deg heller litt om neste gang. 

Det skal bemerkes at denne passiaren foregår mens lyset er rødt, og de samme bilene som var foran meg er nå foran Passaten. Uansett om jeg hadde ligget på fortauet der det ble tutet ville han altså fortsatt stått i den samme køen. 

Jeg gidder ikke mer og sykler videre. Føreren hopper i bilen og freser avgårde. 

Helt til neste røde lys ved Operaen der jeg igjen sykler forbi. Samme gjentar seg mellom lys og rundkjøring. Og mellom rundkjøring og neste rundkjøring. Og rundkjøringen etter der. I det jeg sykler over gangbroen mot Middelalderparlen ser jeg at han står i kø inn mot Ekebergtunnelen. 

Det var veldig så mye jeg hindret med andre ord.


Oppdatering 02.08.2013: Jeg syklet samme rute i går, for jeg syntes det var litt rart at jeg til de grader skulle ha oversett et sykkelfelt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at Akershusstranda kun har et fåtall meter med sykkelfelt. Fra innkjøringen til Vippetangen er det 5-6 oppmerkede parkeringsplasser i gaten. Deretter er det ingenting før borte ved svingen, og der først er det ca. 20 meter med utvisket sykkelfelt.

Jeg fikk ikke tatt noe bilde, men Google maps er egnet til illustrasjon. Bildet er tydeligvis ikke helt nytt, så jeg har lagt til forklaring.

I litt mer detalj er det altså dette området der det i dag er markert sykkelfelt.

So there you have it folks - 30 meter med sykkelfelt som leder inn til en rundkjøring med trafikkøy på venstre side - det var nok til at bilfører følte sin maskulinitet så til de grader truet av en syklist at det var nødvendig å tute først og skjelle meg ut etterpå.

PS - jeg har prøvd å spore eier av bilen, men denne er leaset av Volkswagen Møller Bilfinans i Oslo, så sporet stopper der. Siden det dermed er en firmabil er det vel ikke helt usannsynlig at det var en fra ledelsen i Sika Norge bak rattet. 

Neste kommer i Cecilie Thoresensvei på Lambertseter. Veien er god og bred med tydelige sykkelfelt på begge sider. Jeg ligger rett utenfor sykkelfeltet (faktisk satt jeg akkurat og tenkte over hendelsen i byen og betydningen av å være innenfor eller utenfor den stiplete linjen - forskjellen må utgjøre 30 cm eller noe deromkring, en størrelse av marginal betydning mao) og jeg satt ned og så på kranken min som var rett over linjen. Uansett, igjen tutes det. Det kommer trafikk både forfra og bakfra, men bilen som fyker forbi meg med Sørstatsterninger i bakruten fanger oppmerksomheten. Nok en gang tar jeg igjen en tuter (ganglyset ved ILAS for den som er lokalkjent) og titter litt spørrende inn i bilen. Gestikuleringen innenfra levner liten tvil om at jeg har å pelle meg inn i sykkelfeltet. 

Nå begynner jeg å bli såpass provosert at her kunne jeg tenke meg litt voksenopplæring. Bileføreren freser forbi, men jeg hiver meg på pedalene og tar ham igjen ved Lambertseter Senter. Han ignorerer meg ved rundkjøringen, og ved innsnevringen ved det gamle senteret prøver han regelrett å presse meg av veien. 

Han drar fra meg bortover Langbølgen, men jeg ser hvor han skal, og siden det (nesten) er min vei følger jeg etter. 

Ved vår lokale dagligvare slipper han av sin passasjer. (Vi ankommer med ca. 15 sekunders mellomrom, så nok en gang har bilisten blitt kraftig hindret.) Jeg triller  opp på siden, men da rygges det frenetisk, han skal ikke snakke med meg nei. Jeg får nå gestikulert slik at han ruller ned passasjervinduet, og igjen får jeg en god intellektuell samtale. 

Meg: Hei, jeg lurte på hvorfor du tutet på meg baki der?

Bilist (roper gjennom bilen fra førersiden): DET ER SÅNN SYKKELSTI, DU SKAL SYKLE DER. 

Meg: Nei, jeg må faktisk ikke det. 

Bilist: DU SKAL HOLDE DEG PÅ SYKKELSTIEN!!! ropes det mens han spinner ut av parkeringplassen. 

Jeg har en liten mistanke om at det at jeg tok ham igjen på sykkel truet hans bilisme-manndom på helt nye nivåer, men det gir det ikke rett til å være drittsekk for det. 

Uansett, konklusjonen er i det minste at ferien er over, sykkelhaterene er tilbake og kampanjen Del Veien har et godt stykke igjen.