Om Skåla Opp, NFIFs maktmisbruk og Dagbladets Esten O. Sæther

Bakgrunnen til mosjonslisensen er vel etterhvert blitt relativt godt kjent. Hvis du fortsatt lurer på hva det dreier seg om er altså kortversjonen som følger (for en mer detaljert gjennomgang, les http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html og http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/who-died-and-made-you-king-et-betimelig.html):

• NFIF har påtvunget alle mosjonister å betale lisens hvis de skal delta i løp i regi av en NFIF-klubb.
• Lisensen kan betales enten som helårslisens (krever tilknytning til klubb) eller som engangslisens per løp.
• NFIF har gjort klubbene ansvarlige for inndriving av lisensen, og manglende inndriving er altså klubbens tap. For en redegjørelse om konsekvensene for klubbene, les http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/11/mosjonistlisens-vet-klubbene-hva-som.html
• For denne lisensen skal man få en forsikring for idrettsskader og oversikt over arrangementer
• Forsikringen er verdiløs, og langt bedre dekning kan fås av en vanlig reiseforsikring, se forøvrig en full gjennomgang av forsikringsordningen her: http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/11/lisens-igjen-forsikringsbehovet.html
• En fullstendig oversikt over alle mosjonsarrangementer har i årevis vært laget av Kondis. Hva i all verden skal vi med en til?
• La det være helt klart - lisensen ere småpenger i den store sammenheng, det er prinsippet vi snakker om. Og for de som ikke har fått det med seg, prinsippet vi snakker om er følgende: Hvorfor skal NFIF ha rett til å pålegge mosjonister en lisens når mosjonistene i det store og det hele ikke er medlem av NFIF?

Som en konsekvens av den pålagte lisensen har flere og flere arrangører laget løp uten at NFIF involveres. Selv løp jeg Schjong5er'n, et flott arrangement som klarte seg utmerket uten NFIF.

Det er liten tvil om at NFIF irriterer seg grønne over motstanden, og denne sommeren kom de opp med et nytt påfunn - ingen utøvere som er under kontrakt med NFIF eller norges skiforbund (NSF) får lov til å delta i arrangementer som ikke betaler lisens til NFIF. En utøver som tross dette deltar i et slikt arrangement vil ikke få lov til å representere Norge i utlandet. Med andre ord, NFIF gjør sitt aller beste for å fjeren trekkplasterene fra arrangementer. Det finnes mange ord for slik oppførsel, ingen av dem positive. Maktmisbruk og arroganse står ganske høyt på listen.

I følge NFIF var bekymringen at siden idrettens lover ikke gjelder er doping et problem. I første rekke var det Skåla Opp som fikk unngjelde. Dette er litt interessant. NFIF og NSF hevder altså at siden Skåla Opp gikk fra å bli arrangert av et lokalt idrettslag uten medlemmer til et lokalt bedriftsidrettslag så øker faren for doping. Javel. I terorien kan sikkert dette være riktig, bedriftidrettslaget kan jo ikke kreves å ha en dopingkontroll, men dette gjelder jo ikke utøverne som er under kontrakt.

Det er altså en vesentlig brist i forbundenes argumentasjon. Alle registrerte utlvere er nemlig forpliktet til å gi Antidoping Norge beskjed om hvor de er til enhver tid.

Utøvere som er satt på sitt internasjonale særforbunds Testing Pool eller Antidoping Norges prioriterte liste, skal informere om hvor de bor, trener, om samlinger og konkurranser, og oppgi minimum ett daglig treffpunkt på én time mellom klokken 06.00 og 23.00, slik at man gjør seg selv tilgjengelig for uanmeldte dopingkontroller.

Dessverre bukket Skåla Opp-arrangøren under for presset fra forbundene. ABC-nyhetene kunne mandag 4. august melde at "Skåla Opp-floken er løst". Å kalle dette "understatement of the century" er ikke alngt unna sannheten. Realiteten er selvfølgelig at Skåla Opp-arrangørene har sett at arrangementet deres går i vasken hvis eliten ikke stiller. Søker vi litt videre på nett finner vi denne artikkelen fra Sunnmørsposten der det fremgår at NFIF og Skåla Opp-arrangøren har inngått en konfidensiell avtale. I de aller fleste tilfeller betyr det penger, NFIF har rett og slett kjøpt Skåla Opp-arrangøren.




Så kommer vi til dagen i dag. Dagbladet slår stort opp: "Betal din løp-skatten din med glede!"

 

Det er lenge siden jeg trodde at Dagbladetjournalister var dyktige, men her er det sludder og vås på høyeste nivå. I følge Esten O. Sæther er det altså ikke lokale ildsjeler som utvikler lokale arrangementer, det er det organisert idrett som gjør. Godt mulig det Sæther, men du misser poenget. Deltageravgiften skal dekke kostnaden ved et arrangement, ikke skatter og avgifter. Det er ikke den enkelte mosjonists ansvar å betale til forbundet for å utvikle noe man kanskje ikke har bedt om? 

Jeg er litt usikker på om jeg skal le eller gråte når Sæther oppsummerer slik:

Poenget er likevel at de som vil endre noe i norsk friidrett, må følge vanlige demokratiske spilleregler ved å møte opp på tinget som valgte representanter for klubbene sine. Først når man tar et slikt helhetlig ansvar, gir det tyngde i diskusjonen om hvem som jobber bra nok for mosjonsløpene. Da fortoner kanskje ikke denne aksjonen som har presset lisensen ned til en femtilapp, seg som noe imponerende bidrag for å fremme løperglede Norge rundt. 

Du skjønner det virkelig ikke du, dette har aldri dreid seg om penger, men nettopp om demokrati og prinsipper. Er det demokratisk å presse en gruppe som ikke har noe som helt med NFIF å gjøre til å betale en lisens? Er det riktig at NFIF skal drepe alt privat initativ ved å true med boikott av eliteløperne og dermed kvele arrangementer de ikke kontrollerer?

Det jeg virkelig hadde håpet å se hadde vært  en arrangør som ikke lar seg bøye og en utøver som har rett nok rygg til å delta alliekvel. Erdet noen som virkelig tror at forbundene hadde nektet superstjernene å stille til start i internasjonale arrangmenter?

Smålig er det, det finnes ikke andre ord. Og forresten, du Esten O. Sæther, når du sier at alle "med best kondisjon" også må være villige til å betale, det betyr vel at jeg slipper det da, siden jeg stort sett befinner meg nederst på resultatlisten.

Per Morten Hoff, jeg har noen spørsmål til deg

De fleste som har tatt seg tiden med å lese mine blogginnlegg vet at jeg er en sterk motstander av innføringen av friidrettsforbundets lisensordning. 

For det første er det rent prinsipielle, hvorfor skal friidrettsforbundet ha rett til å pålegge meg en lisens? Jeg er ikke medlem av en idrettsklubb underlagt NFIF, og jeg klarer ikke å se med hvilken rett NFIF kan pålegge meg en lisens.

NFIF argumenterer med at de kan ilegge lisens fordi det styrker idretten. Javisst, dere tilraner dere flerfoldige millioner urettmessig, så det betviler jeg ikke, men det gir dere fortsatt ikke rett til å kreve inn lisens av meg.

Dernest forklarer NFIF at man får forsikring og terminliste som tilleggsgoder. Kondis har levert gratis terminlister i en årrekke, og forsikringen er for en mosjonist så godt som verdiløs fordi dekningsomfanget er så begrenset. Det er viktig å merke seg distinksjonen - for aktiv utøver i klubb er dette en god dekning, men det er ikke det vi snakker om nå, nå snakker vi om hva forsikringen kan gjøre for meg som mosjonist, som løser engangslisens per løp.

Svaret er: svært lite. De fulle vilkårene finnes her: http://www.friidrett.no/lisens/Documents/Vilk%C3%A5rNFIFLisens2014.pdf Ser man på oversiktstabellen ser det hele flott ut, men legg merke til boks F på første side. Derfra går vi til bestemmelsene 4.3, 4.4 og 4.5 i vilkåret. Disse unntakene er så vide at forsikringsselskapets dekningsfelt i vilkårets kapittel 2 og 3 nesten er lik null. 

Noen vil kanskje stille spørsmålet om hvorfor jeg oppsummerer dette? Jeg har jo allerede skrevet om dette i langt mer detalj?

Jo, det har sin sammenheng med at jeg har hatt den noe tvilsomme gleden av å ha vært i kontakt med Per Morten Hoff.

Først litt bakgrunn: Forrige fredag skrev jeg dette innlegget om alternativløpet Schjongs5ern http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2014/03/alternativlpet-schjongs5ern-neitillisens.html. Etter å ha skrevet innlegget meldte jeg meg sporenstreks på løpet (eller kanskje gjorde jeg det i omvendt rekkefølge, uansett...).

Frode Klevstul har vært en viktig frontfigur, og vi hadde noenutvekslinger på Twitter. Utøveren @engelski ble etterhvert med, som lett henslengt spurte Per Morten Hoff om han skulle være med.

Dialogen gikk slik:

Dette ble umiddelbart fulgt opp av følgende:

Inntil forrige fredag visste ikke jeg hvem Per Morten Hoff var, men som prinsipp lar jeg meg ikke kalle kunnskapsløs idiot sånn helt uten videre.

Før jeg går inn på akkurat dette vil jeg gjerne presentere meg selv, etterfulgt av hva jeg fant på nett om Per Morten Hoff, altså offentlig tilgjengelig informasjon.

Jeg er 40 år. Jeg er utdannet jurist og jobber innen storindustriforsikring. Mine fagområder inkluderer risk management, ansvarsforhold, forsikringsdekninger, personskade og dødsfall, samt erstatning, og dette har jeg drevet med i 15 år. Jeg har en rundt 30 år lang idrettskarriére som inkluderer 12 år som aktiv utøver innen langrenn og orientering, jeg har grunnutdanning i treningsledelse og har vært trener i fem år. Jeg har arrangert en god del konkurranser innen langrenn, orientering og terrengløp, og jeg har deltatt i utallige mosjonsløp og turrenn, stort sett finner du meg nederst på resultatlisten.

Det er nok bare å innrømme, jeg er ikke så imponerende som Per Morten Hoff som stiller med egen Wikipedia-side: http://no.wikipedia.org/wiki/Per_Morten_Hoff

Her kan vi lese at Hoff er journalist, konsulent og lobbyist. Skal vi tro Wikipedia (og jeg minner om at Wikipedia ikke alltid er en god kilde siden enhver fritt kan redigere innhold) har Hoff vært en sterk pådriver i flere IKT-relaterte saker, inkludert DAB og bakkenett. Videre leser vi at Hoff har en lang og merittert idrettskarriére, har hatt flere trener- og tillitsverv, at han er en av grunnleggerne av ekstremløpet Råskinnet, og at han er svært opptatt av idrettsutøveres rettssikkerhet.

Flott, rent bortsett fra at han også er en kraftig pådriver for lisens. Jeg viser her til hans innlegg i Kondis, gjengitt hos Frode Klevstul (faksimile) http://3.bp.blogspot.com/-cdX4LKouXcQ/UsaDAx53pnI/AAAAAAAAWKQ/s51CnHXousY/s1600/scan0001.jpg

Leser vi innlegget ser vi at Hoff har et annet utgangspunkt, han er opptatt av arrangørene ansvar. Det er forståelig, men to begreper kan jo Hoff lære seg med en gang, nemlig "adekvat årsakssammenheng" og "aksept av risiko". Kort fortalt, en arrangør kan kun bli ansvarlig dersom han har opptrådt uaktsomt. Alle som stiller opp i Råskinnet vet hva dette innebærer. Bare navnet i seg selv indikerer at dette er noe utenom det helt vanlige, og det gjøres har elt tydelig i alt tilgjengelig informasjonsmateriale. Så lenge en utøver vet dette og allikevel melder seg på kan Hoff kun havne i ansvar dersom løypa er så ille at det går utenfor hva utøveren kunne forventet å møte.

Hoff tar frem to poenger i vår korte Twitter-diskusjon, det ene er en operasjonsgaranti på ti dager, og det andre er hvorvidt en ødelagt menisk kan dekkes av en reiseforsikring.

Nei, jeg tror ikke en reiseforsikring gir ti dagers operasjonsgaranti, men ryker menisken er det noe som krever umiddelbar behandling uansett. De fleste riseforsikring har dessuten behandlingsgaranti, men gjerne 28 dager.

Akkurat det er forsåvidt ikke så viktig, spørsmålet som må besvares er nemlig, ville denne ødelagte menisken blitt dekket av forsikringen i utgangspunktet? Engangslisensen for mosjonister dekker akutt fysisk skade under konkurransen. All skade som har sin årsak i slitasje er unntatt. Det blir dermed en diskusjon fra sak til sak hvorvidt skaden er omfattet. Benbrudd bør være grei skuring, men hva med korsbånd og leddbånd? Med min sykdomshistorikk ville aldri dette blitt dekket pga tidligere idrettsskader. Samme gjelder for rygg, skuldre, hofter, knær og legger der jeg har dokumenterte slitasjeskader.

Det er dette som hele tiden er poenget mitt - forsikringen kan sikkert være bra for målgruppen (aktiv utøver i klubb), men for mosjonister med enkeltlisens gir den særs dårlig dekning. Forsikringen er rett og slett et skalkeskjul for å kunne pålegge lisens.

Tilbake til det Hoff tar opp i sin Kondis-artikkel. Han hevder han er bekymret for at utøvere ikke har tilstrekkelig forsikring. Javel, men det er ikke grunnlag for å pålegge lisens. Hvis Hoff er så bekymret for det, så ta det inn i løpsreglene da - "Enhver utøver er selv forpliktet til å forsikre seg mot ulykke og dødsfall". Dermed kan utøvere med helårslisens bruke den, det samme gjelder de som har lisens fra sykkel eller langrenn. Jeg bruker min reiseforsikring kombinert med livs- og ulykkesforsikring. For den lille andelen som står igjen etter det, vel, tilby dem å kjøpe forsikring tilsvarende det man får i enkeltlisensen da vel. Forsikringsproduktet er jo der, det er bare et spørsmål om pris.

Hva gjelder arrangørens ansvar er heller ikke det et argument for lisens. Dersom arrangøren mener han har behov for forsikring, så får han anskaffe det, og så prise opp avgiften tilsvarende. Det er en fair sak, men kom ikke her og mas om at jeg må løse lisens av den grunn.

Så spørsmålet, Per Morten Hoff, er rett og slett: Hva er det jeg ikke forstår? Hvor tar jeg feil? Alt jeg skriver over her er hentet fra NFIFs sider om lisens: http://www.friidrett.no/lisens/Sider/Lisens-2014.aspx

Meg bekjent er dette det som finnes av offisiell informasjon. Så kom igjen, pek på feilene mine. Bare husk da, du må oppgi kildene dine, dette argumentet holder ikke:

Med hilsen,

Hverdagsmosjonist

Kunnskapsløs idiot

Alternativløpet Schjongs5ern - #neitillisens

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive om dette i det hele tatt, men da denne tweeten dukket opp fra Frode Klevstul kunne jeg ikke la være:



Det er en stund siden sist jeg var innom lisenskrigen, og for de som måtte ha glemt hva det hele dreier seg om er altså kortversjonen som følger (for en mer detaljert gjennomgang, les http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html og http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/who-died-and-made-you-king-et-betimelig.html):

• NFIF har påtvunget alle mosjonister å betale lisens hvis de skal delta i løp i regi av en NFIF-klubb.
• Lisensen kan betales enten som helårslisens eller som engangslisens per år.
• NFIF har gjort klubbene ansvarlige for inndriving av lisensen, og manglende inndriving er altså klubbens tap. For en redegjørelse om konsekvensene for klubbene, les http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/11/mosjonistlisens-vet-klubbene-hva-som.html
• For denne lisensen skal man få en forsikring for idrettsskader og oversikt over arrangementer
• Forsikringen er verdiløs, og langt bedre dekning kan fås av en vanlig reiseforsikring, se forøvrig en full gjennomgang av forsikringsordningen her: http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/11/lisens-igjen-forsikringsbehovet.html
• En fullstendig oversikt over alle mosjonsarrangementer har i årevis vært laget av Kondis. Hva i all verden skal vi med en til?
• La det være helt klart - lisensen ere småpenger i den store sammenheng, det er prinsippet vi snakker om. Og for de som ikke har fått det med seg, prinsippet vi snakker om er følgende: Hvorfor skal NFIF ha rett til å pålegge mosjonister en lisens når mosjonistene i det store og det hele ikke er medlem av NFIF?

Tidlig i debatten lanserte Frode Klevstul ideen om et alternativt arrangment for å vise at mosjonister ikke er vil la seg tvinges inn i NFIFs format. Flere altenativer og arrangementsformer ble vurdert, og i dag kom gladmeldingen: Schjong5ern (eller "femmern" på folkemunne) stiller som arrangør for protestløpet.

Arrangementet går av stabelen søndag 4. mai kl. 123.00 i Hønefoss. Jada, det er liten tvil om at dette er helgen etter Sentrumsløpet og dagen etter Råskinnet, begge prestisjetunge løp, men her snakker vi om prioriteringer. Vi vet alle hva de store løpene kan tilby, blant annet får du en smashing teknisk t-skjorte.

Hva kan vel Schjongs5ern tilby som kan matche dette? Jo, det er ikke lite skal jeg si deg:

• 5 km kontrollmålt løype
• Trim- og turklasser
• Elektronisk tidtaging
• Idylliske omgivelser
• Flott og fartsfylt musikk fra lokale skolekorps halvveis i traseen
• Frukt, vann og saft ved målpassering
• Tilbud på sportsartikler
• Parkering og garderobe ved start/mål
• En hyggelig deltageravgift
• Inntektene går direkte til arrangøren for vedlikehold av anlegget
• Og sist, men ikke minst, du får mulilghetene til å rope et stort "UP YOURS!!!" til NFIF 

Nå er det sikkert noen som tenker "å, her sitter det noen sånne supermosjonister og skal lage anarki". Jeg kan selvsagt bare svare for egen del, men supermosjonist er ganske langt unna meg. Jeg regner med å ha stålgrep om sisteplassen, det er det jeg pleier å gjøre (med unntak av Birkebeinerrennet i fjor der jeg ble nest sist i egen klasse - han som kom inn etter meg var fra India....)

Uansett, mer info om selve løpet finner du her: http://www.femmern.no/schjongsfemmern/

Jeg synes også du skal ta deg tid til å lese Frodes blogg: http://www.chronicles.no/2014/03/protestlopet-schjong5ern.html
 
Frode, jeg synes det er på sin plass akkurat her å rette en stor takk til deg for det du har gjort. Du har gått i bresjen for noe som er viktig. Poenget med alt dette er å vise at mosjonistene ikke lar seg plukke på nesa. Jeg er ikke medlem av NFIF, hvorfor skal jeg da betale en lisens til dem?

Jeg kommer ihvertfall til å stille til start 4. mai i Hønefoss, håper vi sees der (og du, husk å merke påmeldingen #neitillisens i klubbfeltet)

Hetsing av syklister i treningstøy - et sikkert vårtegn

Det slår aldri feil, hver vår blusser diskusjonen opp, hvordan skal en syklist kle seg for å være en "ekte" syklist?

Dagens innspill kommer fra Christine Baglo i et innelgg i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1000/subcat1027/thread298679/#post_298679

Baglo, som forøvrig etter eget sigende elsker å sykle selv, raljerer i det vide og det brede om hvordan trafikkbildet ødelegges av det hun kaller "sykkeltorturister". Det er selvfølgelig "turbosyklisten" og "kondomdresshorden" vi snakker om, de som uten unntak alltid ødelegger verden for alle andre.

Grunnen til at jeg blir så provosert over dette, eller "eitrende forbanna" som Baglo så treffende uttrykker det, er denne vanvittige generaliseringen over alle som ifører seg noe annet enn hverdagsklær.

I følge Baglo er jeg en slik en, jeg ifører meg nemlig treningstøy for å sykle til jobb. Det er mer praktisk, og det tåler belastningen nær 20 km i all slags vær påfører meg. Siden jeg har en jobb som krever dress er det utenkelig å sykkelpendle iført jobbantrekk.

Baglo stopper ikke der, nei hun fortsetter videre med intevjuet som ble gjort av Mikael Colville-Andersen i fjor høst, her: http://www.nrk.no/ostlandssendingen/slakter-oslo-som-sykkelby-1.11328605

Det poenget som Baglo ikke har fått med seg er at Colville-Andersen i twitter-debatten som fulgte NRK-innslaget viser at han kun har en gruppe i tankene, og det er de som bor sentrumsnært med maksimal sykkelstrekning 2-4 km.

Med andre ord, bor du på Adamstuen (der Baglo tydeligvis tilbringer mye tid) og skal kun bevege deg i sentrum, ja, se da er jeg helt enig, da er det ikke noe poeng med å ta på tilpassede klær. Skal du derimot 20 km og stige godt over 100 høydemeter, se da er historien en helt annen.

Det er viktig å ikke gå i denne idyll-fellen Baglo. Spørsmålet er nemlig ikke klær men noe helt annet. Spørsmålet er: Ønsker man en økende sykkelandel for å redusere bilisme og forurensing i sentrum? Hvis svaret på det er ja, da er løsningen innlysende. Det enestre som, umiddelbart og på sikt, kan løse denne evinnelige debatten er at det tilrettelegges for sykkel. At man f.eks i Theresesgt fjerner både kantstein og p-plasser og gir syklistene den plassen de trenger (lurer forresten på hva Baglo mener om Theresesgt...).

Og mens vi er inne på temaet ukultur, her er et eksempel fra forrige uke i Tordenskioldsgt, en relativt sentral og trang gate, enveiskjørt sådan. Tilfeldighetene ville det at jeg var her med bil. Jge svingte fra Stortingsgata og ned Tordenskildsgt. Foran meg ligger en syklist midt i veien. Syklisten er kledt i det man vil definere som hverdagstøy og på slik en bestemorssykkel som Baglo er så opptatt av, med kurv på styret, høyhælte støvletter, og uten hjelm, strengt tatt den perfekte beskrivelsen av Baglos mønstersyklist.

Som sagt, midt i veien ligger hun og jeg tenker "så smart, så unngår hun dørene". For de som ikke kjenner Tordenskioldsgt er det trangt og med parkering på høyre side og parkering forbudt på vesntre side, noe som altså betyr fullt av biler på begge sider.

Hvorom allting er, jeg ligger godt bak syklisten når hun plutselig begynner å vingle. Jeg lurer på om hun er dårlig, men nei, hun skriver tekstmelding mens hun sykler. Hun ser mer på telefonen i høyre hånd enn fremover. Hun har absolutt ingen oppmerksomhet hverken til sidene eller bakover med det resultat at hun bryter vikeplikten, sneier en fotgjenger og holder på å sykle inn i en bil som kommer fra hennes høyre i neste kryss. Ikke det at det stopper henne, hun sykler nå ufortrødent videre nedover mot Rådhusplassen mens hun snakker i telefonen. Vi skiller lag der nede.

Litt senere møtte jeg på en del syklister, sånne råtasser i kondomdress. Javisst, de kommer fort, men de holder jo fartsgrensen, så hva er problemet? I tillegg var de helt tydelige, ingen vimsing frem og tilbake over gaten her. Klare, tydelige med hvor de skulle, alt var greit.

Hva er så poenget med denne historien? Jo nettopp det at det hjelper ikke å gnåle om hvordan en syklist er kledd. Få tilpasset infrastruktur slik at sammenstøt ikke kan skje, men ikke kom her og skyld på syklistenes klesdrakt generelt når det er såre enkelt å motbevise at Boglas fantastiske hverdagssyklist er like ille.

Nå går jeg for å sykle til butikken, i vanlige klær og uten hjelm.

Sykkelåret 2013 - et tilbakeblikk

Etter nesten et år som sykkelpendler fikk jeg lyst til å sette noen ord på hvordan det hele har vært.

Joda, jeg har syklet til jobb noen ganger før, men ikke så systematisk som det jeg nå hadde satt meg fore. Bakgrunnen for beslutningen var enkel og todelt. Jeg hadde i lang tid irritert meg over kostnadene ved å kjøre bil og på grunn av et foreldet førerkort (ja, noen av oss får sånne også) måtte jeg ta oppkjøring på nytt høsten 2012 etter 20 år bak rattet. I mellomtiden var jeg henvist til kollektivtrafikk, og det var slik det begynte. Jeg så ganske raskt at privatøkonomien hadde særdeles godt av at bilen stod stille, og etter at jeg hadde får nytt førerkort fortsatte jeg med det. Så kom 2013, og Ruter varslet at vår hjemlige t-bane skulle stenges fra april til august, og at man henviste til buss for bane.

Konsekvensen av dette var at jeg igjen revurderte hvordan jeg skulle komme meg til og fra jobb. Ruters nye "tilbud" innebar en reisetid på en time og 15 minutter, og med en distanse på i underkant av 20 km var jeg helt sikker på at jeg kunne gjøre dette bedre selv, selv om jeg var 20 kg overvektig og i dårlig form.

Som sagt så gjort. Hybriden ble tatt frem fra sin semi-pensjonisttilværelse, og 4. april bar det avsted. De første erfaringene var positive, og selv med noen bratte bakker gikk det etter forholdene bra. Målsetningen om å være raskere enn kollektivtilbudet holdt også stikk, selv med dusj og skift på jobb. 

Mestringsfølelsen vokste, og med det også mine krav til plass i trafikken. Jeg var tidlig klar på at jeg skulle være et dydsmønster hva gjelder trafikkregler (noe jeg har holdt etter beste evne), men ganske raskt stilte jeg spørsmål ved hvorfor jeg ikke skulle kreve min plass i veibanen.

Som sagt så gjort, og det var da jeg traff dem, sykkelhaterne. Jeg synes de fleste bilister oppfører seg pent, de tar hensyn og er forståelsesfulle. Dessverre finnes det en del som ikke forstår samspillet i trafikken. For dem er veien til kun for dem, og hvis noen hindrer dem i å kunne nyte det å suse avgårde i doningen sin, ja da er de noe som bør utryddes. Jeg har hatt mine sammenstøt med dem. Alt fra å bli kjefta på, forsøkt å bli kjørt ned, vist fingern til, presset av veien, you name it. Det jeg ikke kan fatte og begripe er at disse sykkelhaterne ikke forstår at alle syklister gjør dem en tjeneste. Hadde vi ikke syklet ville også vi sittet i bil. Dermed ville enda større arealer gått med til meningsløs køståing, og sykkelhaterne ville hatt enda mindre glede av veien.

I 2013 har vi også sett en voldsom endring i bybildet. Bjørvika er i full utbygging, noe som medfører store endringer rundt Havnelageret, Oslo S, Operaen og Grønlia. Nye løsninger, mer eller mindre velfunderte popper opp, og jeg har opplevd at ruten jeg syklet til jobb om morgenen ikke er der når jeg skal hjem noen timer senere. Det hevdes at de nye løsningene skal bli flotte. Jeg har mine tvil. På samme måte har jeg mine tvil når det gjelder konseptet miljøgate - en gate der det skal være brede fortau på 3-3,5 meter, trær og grønt og sikkert bra, men der kollektivtrafikk, bilister og syklister skal dele den lille gjenværende veibanen. Disaster waiting to happen hvis noen hadde spurt meg, men det har de jo ikke, så da så...

I 2013 fikk vi ny samferdselsbyråd i Oslo, samt at vi har fått en sykkeldirektør. Mange håpet at det nå endelig skulle bli fart i utviklingen, men foreløpig har det bare vært fine ord. Jeg har alltid levd etter at det er hva du gjør, ikke hva du sier som er det som jeg skal basere min oppfatning på, og så langt må jeg dessverre innrømme at det har blitt stusselige greier. 

Vinteren stod etterhvert for tur, og for meg ble det en mental greie. I alle år har jeg tenkt at helårssyklister er gærne, og nå stod jeg der og skulle selv prøve dette. Mantraet mitt ble at går du på ski i 30 minus klarer du alltids en sykkeltur på en snau time. Nå skal det jo innrømmes at vinteren ikke akkurat har slått til for fullt, men et snefall har vi i det minste hatt, og jeg har fått bekreftet teorien min, det finnes ikke skummelt å sykle om vinteren, men det krever litt mer forberedelser og riktig utstyr. Et hjertesukk her - mange syklister og fotgjengere lider av den vrangforestillingen at de er selvlysende og rett og slett utstråler en indre glød som gjør at alle ser dem. La meg avkrefte dette med en gang, nei det er ikke tilfellet. Derimot fremstår dere som noen komplette idioter som leker med egen og andres sikkerhet. Det kan da for pokker ikke være så vanskelig å få på reflekser og lys?

Med disse formanende ord avslutter jeg oppsummeringen av 2013. Langt fra alt er tatt med, men disse tingene er det som har satt mest spor etter seg hos meg. En ting er ihvertfall sikkert, jeg gleder meg til sykkelåret 2014.